Tekst og foto: Jan Egil Sandstad

Det startet i 1924, da den unge Thorbjørn Utengen fra Meren i Lier startet opp med en halvannen tonns 1923-modell Pedalford med registreringsnummer F-1933. Snaue tretti år senere, i 1953, fikk eldstesønnen Finn sin første ukelønn som hjelpemann på bil. Yngstemann Tor begynte som sjåfør hos faren etter avtjent militærtjeneste i 1963. Dermed var familiebedriften Utengen vel etablert med både første og andre generasjon godt plassert i virksomheten.

Brødrene Tor og Finn Utengen fikk etter hvert mer sentrale arbeidsoppgaver. Med ulike personligheter, interessefelt og kompetanse, fant de etter hvert sine roller. Tor som daglig leder med spesiell interesse for fagopplæringen og også aktiv i NLF. Finn var praktikeren med spesielt ansvar for bilparken, sikkerhet og vedlikehold. Tor Utengen døde i 2008, mens Finn fremdeles stadig er å se i lokalene på Lierskogen, hvor han blant annet skrur på en veteranbil.

Tredje generasjon blir med
Det var lite snakk om å overta bedriften da Tor Arne og Morten vokste opp hos mutter’n Randi og fatter’n Finn på Meren, men det lå nok en del både i genene og i miljøet. Som barn likte Morten godt å være med sjåfør Sverre Andersen, og han minnes mange fine turer med ham, gjerne med overnatting i bilen.

Tor Arne husker at han allerede i 10-12 års-alderen var med fatter’n til lageret på Husebysletta og fikk hjelpe til med smøring og service. Da bedriften skulle flytte til Lierskogen, hjalp gutta til med tapetsering, graving og annet forefallende arbeid.

Senere var begge med på barkproduksjon knyttet til Fossum Bruk. Morten husker at han en gang skulle kjøre en hjullaster fra Fossum til Lierskogen for å få service. Det var «bånn pinne», som riktignok ikke var mer enn tjue kilometer i timen, og i bakkene opp til Skaugum, gikk det varmt og hjullasteren tok fyr. Det eneste han hadde å slukke med var en liter med juice som ble kastet inn i maskinen. Det var fullt oppbudt med politi og mye oppstyr. –Heldigvis så jeg stor ut for alderen, og politiet spurte ikke etter førerkort, sier Morten, som formelt sett ikke hadde lov til å kjøre hjullasteren enda.

Andre karriereveier ble prøvd
Morten tok likevel et valg om å ikke gå inn i transportbransjen og begynte i stedet på elektrofagstudiet i Grimstad for å bli ingeniør. –Jeg kan godt tenke meg at mutter’n egentlig var litt glad for at jeg ikke skulle kjøre lastebil, gliser Morten. Med bankkrise og vanskelig jobbmarked på slutten av åttitallet, begynte han imidlertid som lærer på St. Halvard videregående skole etter studiene i Grimstad. Han tok også pedagogisk etterutdannelse, og Morten hadde ti fine år som lærer. Etter hvert ble dette kombinert med å jobbe som bærbonde på Bærgården i Sylling.

Tor Arne tok lastebillappen og bestemte seg for å studere ved Høyskolen i Molde, transportfaglinje. Vi er nå på midten av nittitallet. –Med ferske eksamenspapirer i lomma, søkte jeg også en del andre jobber, forteller Tor Arne. –Jeg hadde egentlig lyst til å få erfaring fra andre selskaper i bransjen. Men samtidig var det bruk for meg i familieselskapet også, så det ble til at jeg gikk inn her etter endt utdannelse.

Tredje generasjon overtar rattet
Etter hvert tok Tor Arne over aksjene til far Finn, og han satt da med femti prosent mens onkel Tor hadde de resterende femti. Da Tor døde i 2008, kom Morten tilbake til familiebedriften og overtok aksjene hans, siden Tors barn og arvinger ikke ønsket å overta. –Det ble en tøff periode, med til tider dobbelt jobb, erindrer Morten. Det var nedgangstider, finanskrise, og Tor hadde vært syk i en lengre periode, så det var nok å ta tak i for gutta fra Meren. Heldigvis var laget styrket, Morten Sundsmoen, som hadde vært med som sjåfør og senere kjøreleder, fikk etter hvert overta fem prosent av aksjene og ble styremedlem i selskapet.

Tor Arne og Morten beskriver seg selv som svært ulike som personer. –Men vi er veldig gode til å jobbe sammen som eiere og kollegaer, presiserer Morten. Vi har klart definerte ansvarsområder og klarer å holde oss unna hverandres arbeidsoppgaver. Som brødre treffes vi selvsagt en del i bursdager og slikt, men ellers har vi liten omgang med hverandre på fritiden. For oss fungerer dette veldig godt, vi kan ofte være uenige, men krangler lite og kommer alltid frem til gode løsninger basert på hverandres ulike kompetanse. Litt på samme måte var det da Tor og fatter’n satt med styringen, filosoferer de.

Morten Sundsmoen
Morten er oppvokst i Solbergelva og etter hvert på Lierskogen hvor han bodde hos besteforeldrene fra fjortenårsalderen. Han tok fagbrev som konditor på Gravdals bakeri, hvor bestemoren også jobbet, før han ble gammel nok til å ta lappen og ble brødbilsjåfør. ¬–Jeg har faktisk laget bryllupskake til alle vennene mine, smiler Morten.

Etter hvert gikk jeg over til å bli sjåfør hos Ramberg Transport i ett år før jeg kjøpte bilen og startet for meg selv da jeg var tjue år. Jeg kjørte da stykkgods i seks år i drammensregionen. Gjennom medlemskapet i NLF, kom jeg i kontakt med Tor Utengen. Jeg var litt lei lange dager og mye småkjøring, så jeg søkte og fikk jobb hos Tor. Jeg begynte der i mai 1988, sier Morten.

– Jeg begynte med å kjøre flisbil og fortsatte med det i ni år. Det meste handlet om å transportere flis fra Løvenskiolds anlegg på Fossum Bruk i Oslo til Lierstranda eller Tofte. Jeg fikk etter hvert også ansvar for å følge opp flistransporten. I begynnelsen gjorde jeg dette fra bilen, men gikk etter hvert over til mer kontorjobb. Jeg jobbet mye med Veas og slamkjøring i mange år og ble etter hvert trafikkleder. De første årene var jeg den eneste med denne funksjonen. Selskapet vokste imidlertid betydelig, blant annet gjennom kjøp av seksten biler fra Hannevold Transport, og da ble vi to trafikkledere.

Morten kom inn som eier av fem prosent av aksjene da Tor Utengen døde og sønnene til Finn tok over, og han har også fått en plass i styret. –Jeg tror det er positivt at jeg er med som minoritetseier og ser ting på en annen måte enn Tor Arne og Morten. Med min bakgrunn, er jeg kanskje nærmere sjåførene enn hva de er. Jeg kjører fremdeles mye lastebil selv. Kunnskapen jeg får gjennom dette bruker jeg til å legge forholdene bedre til rette for alle parter. Jeg er mye ute hos kundene våre og ser hvordan alt fungerer rent praktisk.

Jeg har også kjørt buss ved siden av jobben i Utengen, nærmest som en litt sær hobby, smiler han. – I dag kjører jeg for VY, og jeg ser ikke bort fra at det blir mer busskjøring når jeg en gang blir pensjonist. Kanskje det er noe som ligger til familien, for sønnen min finansierte studiene på BI ved å kjøre buss og hadde ikke en krone i studielån!

Fremtiden
Tor Arne har sagt til sønnen Håkon at han gjerne ser for seg at han tar over aksjene hans. Når dette skal skje har ikke vært tema ennå. Håkon har opparbeidet seg god kompetanse på ulike områder i selskapet og er i dag kjøreleder for Walking floor og krokbiler. Tilsvarende er det for Mortens sønn, Ole-Anders, som i dag er kjøreleder for alle singelbilene.

Fjerde generasjon
Det ligger, som nevnt, litt i kortene at Ole-Anders og Håkon skal overta etter hvert, men det er ikke sagt noe formelt, verken om det skal skje eller når dette skal skje. Morten Utengen forteller at gutta er veldig forskjellige, litt på samme måte som Tor Arne og Morten var forskjellige og Finn og Tor før det igjen. –Jeg har stor sans for disse gutta, forteller Morten, og jeg tror de vil være en god kombinasjon og en stor fordel for selskapet at de har ulike styrker.

Morten forteller videre at de har vært opptatt av at Ole-Anders og Håkon er ansatt i selskapet på lik linje med andre ansatte og må vise at de fortjener de godene de får. –Jeg synes det er viktig at vi er proffe på dette, utdyper Morten.

I dag har Håkon ansvaret for de fleste bilene, det vil si planlegging av transporten for disse, mens Ole-Anders har singelbilene. Ole-Anders jobber i tillegg mye administrativt med økonomi, rapporter og liknende.

Håkon bekrefter det som Morten sier om dette. –Vi er gode på forskjellige ting. Jeg er best på det tekniske og praktiske, mens Ole-Anders har sin styrke i det administrative. Vi utfyller derfor hverandre godt. Vi krangler sjelden og synes vi er et bra team.

–Fatter’n mente tidligere at jeg burde bli pilot, smiler Håkon. –Både han og jeg meldte oss på småflykurs en gang, men vi kom aldri i gang med dette.

Ole-Anders forteller at det ikke var noe press fra Morten om å komme inn i transportbransjen. Planen var å jobbe med økonomi et annet sted, men etter en vikarstilling da studiene på BI var ferdig. kom jeg meg ikke videre, smiler han.

–Vi vet ikke om de er bevisst på at de forbereder oss for et generasjonsskifte, men vi får mange utfordringer i hverdagen som hjelper oss godt på vei i denne prosessen. Vi merker at vi lærer mye hele tiden.

Ole-Anders og Håkon ser flere fordeler med å være et familieeid selskap. –Kanskje legges det mer tid og sjel i arbeidet, sier Håkon. –Det er ikke noen typisk åtte til fire-jobb. –Det er dessuten korte beslutningsveier i et familieselskap, noe vi synes er bra, utdyper Ole-Anders.

–Det er kanskje mindre forskjeller på vår generasjon og våre fedres enn det man skulle tro, sier Ole-Anders. De har jo lang erfaring og har prøvd ut forskjellige måter å gjøre ting på som vi ikke har prøvd ut ennå. Mye av jobben vår består i nettopp å finne løsninger når vi har utfordringer, og da betyr erfaring en del.

–Vi er opptatt av å gi kundene raskt og riktig svar og gjennomføre som avtalt, presiserer gutta. –En telefonsamtale er alltid bedre enn å feie noe under teppet og tro at det går over.

Forholdet til kunder
Utengen Transport har hatt et tett forhold til mange kunder gjennom mange år. På spørsmål om det er noe poeng for kundene at de er en familiebedrift, svarer Tor Arne og Morten at det tviler de på. –Men det er neppe noen ulempe heller, smiler de. –Det er nok viktigere at vi er seriøse og dyktige på jobben vår. –Det blir viktigere og viktigere å gjøre ting riktig, utdyper Morten. –De store kundene våre kikker oss stadig oftere i kortene i forbindelse med revisjon av avtalene. Desto hyggeligere er det når store kunder omtaler oss som «en seriøs transportbedrift med alt på plass», smiler han.

–Som Fair Transport-bedrift og Miljøfyrtårn er dette blitt lettere. Mye av dokumentasjonen foreligger allerede gjennom sertifikatene vi har, og kundene blir mer og mer opptatt av at vi har alt er på stell. Men det er ikke tilstrekkelig å ha formalitetene på plass, i tillegg må vi alltid være konkurransedyktige på pris, sier gutta.

Utdanning og opplæring er viktig
Utengen har i mange år vært opptatt av opplæring av sjåfører. –Tor jobbet mye med dette arbeidet, og vi har på mange måter arvet denne interessen, forteller Morten. –Arbeidet har skjedd gjennom NLF, gjennom å jobbe systematisk med lærlinger og også i Tungbilskolen, som vi i en periode satt som eiere og drivere av.

I dag er vi eiere i BlirBedre AS, som tilbyr spesialiserte kurs for transportbransjen, inkludert YSK etterutdanning og ADR-kurs for sertifisering av farlig gods. Målet med BlirBedre er å gjøre etterutdanningen praktisk og relevant, slik at både sjåfører og bileiere får den kunnskapen de trenger for å lykkes i en utfordrende hverdag. –Vårt engasjement der viser at vi mener noe med dette med opplæring av sjåfører, forteller Morten.

Familiebedrifter og andre bedrifter
En bedrift er familieeid når én eller flere personer fra samme familie til sammen eier minst halvparten av aksjekapitalen. I Norge utgjør slike bedrifter syttifem prosent av alle aksjeselskaper og førti prosent av all privat sysselsetting.
Familiebedriftene finnes i et stort antall over hele landet, men er spesielt knyttet til lokaløkonomier utenfor Oslo-regionen, der de sysselsetter omtrent seks av ti ansatte i aksjeselskapene.

Ny forskning fra en rekke land, inkludert Norge, Sverige og Frankrike, tyder på at sysselsettingen i familiebedrifter er mindre påvirket av økonomiske svingninger enn i andre bedrifter. Det viser seg nemlig at familiebedrifter sier opp færre ansatte i dårlige tider og ansetter færre i gode tider. Fordi de sysselsetter en stor del av arbeidsstyrken, betyr dette at familiebedrifter fungerer som en støtdemper i økonomien. De demper svingninger i arbeidsmarkedet og stabiliserer makroøkonomien.
(Kilde: BI.no)

Generelt vurderes følgende forhold å være utfordrende i en familiebedrift:

1. Liten endringsvilje
2. Mangel på strategisk tydelighet
3. Utfordringer knyttet til profesjonalitet

–Vi kjenner oss ikke helt igjen i det første punktet, sier Tor Arne og Morten. –Vi mener vi er tidlig ute med mye, kanskje ikke først, men tidlig. Eksempel på dette er bruk av biogass og bruk av utenlandske sjåfører. Vi kikker også på elektriske lastebiler og er klare for dette så snart vi finner det forsvarlig, elektriske lastebiler har vi tro på.

–Det samme gjelder strategisk tydelighet. Vi er tydelige på hva vi kan, og hva vi skal drive med.

–Når det gjelder det tredje punktet, tenker jeg at det noen gang kan være fornuftig med impulser utenfra, filosoferer Morten. –Vi syns vi er gode på det vi driver med, men det kan være at det er noe å hente hos andre også. Dette kan være i form av et nytt styremedlem for eksempel.

Fremtiden.
–Vi har stor tro på at Utengen skal lykkes også i fremtiden, forteller Tor Arne. –Det stilles større og større krav til oss i bransjen, og det gjør at det nok blir lettere å få det til som en seriøs aktør. –Det ser ut som om bransjen går rett vei med mer seriøsitet og sunnere drift, utdyper Morten. –På samme måte opplever vi at vi er mer respektert blant kunder og leverandører.

–Godt samarbeid internt blir fremdeles viktig. Det er fint å være flere eiere/ledere med ulik kompetanse som utfyller hverandre og med gjensidig respekt, avslutter Tor Arne og Morten Utengen.