Det var dette som skulle bli livet!
I forbindelse med 100-årsjubileet til Utengen Transport i 2024 ønsker vi å vise litt av det vi driver med i dag, presentere noen virksomhetsområder og kunder, men også se litt tilbake i tid. Vi starter med en samtale med Finn og Randi Utengen – far og mor til Tor Arne og Morten som driver selskapet i dag. Vi har også snakket med Finn Utengen sammen med Sverre Andersen, som har kjent Finn siden barneskolealderen og jobbet i selskapet siden sekstitallet.
Utengen Transport drives i dag av tredje generasjon Utengen – Morten og Tor Arne. Fjerde generasjon er allerede på vei inn i virksomheten, mens andregenerasjonen (Finn) er still going strong i sitt 86. år og fremdeles nesten daglig å se i de nye, flotte lokalene på Gjellebekk på Lierskogen.
Det var dette som skulle bli livet
Det var tidlig klart hvilken retning arbeidslivet skulle ta for Finn, han skulle følge i fars fotspor. Mor advarte om at det var voldsomt mye arbeid, men allerede som tolv- trettenåring begynte han som hjelpemann på bil. Første ukelønna var på tretti kroner, husker han. Det var aldri snakk om noen annen karrierevei, det var dette som skulle bli livet for meg.
Mange tunge løft
De første årene var det mange tunge løft. Sekker med kunstgjødsel, korn, sement og store tømmerlass skulle håndteres av og på bilen. Det var bare rå muskelkraft som gjaldt på den tiden, ingen kraner eller trucker til hjelp. Femti kilos sekker var «ingen ting», de ble bare kastet opp i bilen. –Om det var bra eller dårlig for helsa, er jeg usikker på, men noe helsestudio hadde jeg ikke bruk for. Jeg er er litt stiv i ryggen i dag, men om det skyldes tunge løft vet jeg ikke.
Mye frysing
Frem til innflytting i nye lokaler på Gjellebekk i 1984, var det heller stusselig med verkstedlokaler, og det meste av reparasjoner på bilene skjedde ute, året rundt. Det var mye slit og mye frysing, sier Finn.
–Det første jeg gjorde når jeg kom hjem sent på kvelden, var å tappe i varmt vann i badekaret for å prøve å få tilbake varmen i skrotten. Og ikke så rent sjelden sovnet jeg i badekaret også, ler Finn.
–Jeg husker en gang vi hadde en bil som hadde frosset på Rjukan. Det var midtvinters og grisekaldt. Da var det bare å kaste seg i bilen og kjøre av gårde for å få løst problemet. Jeg lå under tankbilen med propanbrenner mens snøføyka sto rundt ørene. Mens jeg ligger der og jobber, ryker plutselig trykkluftslangen så møkk og drit sprutet rundt over alt. Skal si jeg krabbet fort ut derfra, gliser Finn. Det var andre tider og andre regler den gangen – opptining av tankbil med propanbrenner var kanskje litt i grenseland.
Randi og Finn Utengen i hyggelig samtale med intervjueren
Randi hadde ansvaret hjemme
Arbeidsfordelingen var slik den var hos mange andre familier på sytti- og åttitallet, ansvaret for hus, hjem og barn falt på Randi. –Finn var nok aldri med på foreldremøter og slikt, men han kom i hvert fall hjem om natta! Sånn måtte det være for at butikken skulle gå rundt. Det var før mikrobølgeovnens tid, så middagsmaten ble gjerne stående og småputre utover kvelden til han kom hjem. Den ble nok ofte både tørr og trist.
Likevel tenkte jeg ikke at jeg forsaket noe, vi skulle jo leve og det var bare moro. Og etter hvert så vi jo at det ble resultater av arbeidet.
Vi prøvde å ta oss fri i helgene og bruke campingvogna så mye vi kunne, på Tempelseter med skikjøring vinterstid og på Nøtterøy med badeliv om sommeren. Vi hadde alltid tid til det, og jeg tenker egentlig at vi ikke måtte avstå fra så mye.
Da barna ble store, begynte jeg også i firmaet, med fakturering og kontorarbeid, og der var jeg aktiv til jeg pensjonerte meg som syttiåring, sier Randi.
Løvenskiold-avtalen var et vendepunkt
–I 1969 fikk broren min og jeg tilslaget på kjøring av flis for Løvenskiold fra Fossum Bruk til Hurum Fabrikker på Tofte, sier Finn. –Dette ble også starten på Utengen Transport AS. Som en konsekvens av avtalen, måtte nye biler kjøpes inn. Bror Tor og jeg tok på findressen, fikk med oss konene og troppet opp i Lier Sparebank. Banksjef Arne Amundsen hadde troa på oss, og lånet ble innvilget.
Det var en viktig, men tøff avtale med en klausul om dagsbøter på femti tusen kroner hvis saga på Fossum måtte stoppes på grunn av manglende bortkjøring av flis. Denne klausulen ble aldri brukt, men det var nære på en tidlig vinterdag med mangelfull brøyting. Vi måtte skjære hull i flissiloen på Fossum, og flisa måtte senere lastes opp med hjullaster. Men det gikk bra, og vi slapp unna dagsbøtene.
La de gutta få to hundre tusen i kassekreditt!
–Konkursen i Tofte Cellulose i 1982 gjorde at Utengen Transport kom i en likviditetsmessig vanskelig situasjon. Igjen var det å stille opp med dress og nykjemmet hår i banken. På trappa møtte vi banksjef Amundsen, som da han hørte ærendet, ble med oss inn og sa til kollegaen i banken: «La de gutta få to hundre tusen i kassekreditt»! Det redda oss den gangen, sier Finn.
Historien sier litt om hvordan tillitt bygges opp gjennom mange år mellom kunde og bank, men også noe om enklere rutiner og beslutningsprosesser i bankvesenet den gangen.
Arbeidsplasser er skapt for Lier kommune
–Utengen Transport har vokst i både omsetning og antall ansatte. I dag har vi over åtti ansatte på Lierskogen. På tross av enkelte utfordringer når kundene har hatt det vanskelig eller lagt ned, har vi aldri hatt behov for oppsigelser eller permisjoner. Dette er det grunn til å være stolt over, smiler Finn
Gode minner og smarte løsninger
På spørsmål om hva han likte minst i jobben, kommer Finn tilbake til den tøffe perioden på sytti- og åttitallet. Finn og bror Tor delte på ansvaret og tråkket ikke i hverandres bed til daglig. Tor hadde ansvaret for det administrative, mens Finn sørget for å holde bilene i gang. Finn snakker helst om at det var dette som var livet for ham, men kommer stadig tilbake til at det var mye frysing.
For å kunne drive godt og lønnsomt, har det ofte vært viktig med nytenkning og smarte løsninger. Eksempel på dette er utvikling av semikonkave hengere som ble benyttet til transport av slam og bruk av diesel og isolasjon for å unngå at avfallet frøs i hengerne.
Finn Utengen foran gammelbygget på Gjellebekk – tatt i bruk i 1984
Andre tider nå, også for sjåførene
–Selv om det var lange dager, vi kunne jo kjøre døgnet rundt, var det alltid tid til å sitte på en kafe og prate og juge med kollegaer, minnes Finn. –I dag har dette blitt veldig vanskelig, og som sjåfør har arbeidsdagen blitt mye mer stressende. Men sånn må det nesten være, med de reglene som er rundt kjøre- og hviletid.
Finn forundrer seg også over at statlig og kommunale kunder er de vanskeligste å forhandle med når det oppstår uforholdsmessige store økninger på kostnadssiden, for eksempel når det gjelder diesel. Her er det bare nei og ingen vilje til å se på de faktiske forholdene og ikke bare avtaleteksten. Men samtidig, det er jo bra kunder som i alle fall betaler for seg, forklarer Finn.
Opptatt av rekruttering
Utengen Transport har alltid vært opptatt av rekruttering til transportnæringen og av å legge forholdene til rette gjennom et godt opplegg for lærlinger. Randi og Finns råd til unge som vurderer sjåføryrket er at det er nok jobb til alle. Det er en utdanning, og det er en del som kreves, men til gjengjeld er man mer eller mindre sikret arbeid. Utengen har også hørt at de oppfattes som en attraktiv og trygg arbeidsgiver. Dette er et resultat av målrettet arbeid gjennom mange tiår.
Randi husker flere unge som ikke gjorde det så bra innen teoretiske skolefag. Som sjåfører har de likevel lykkes hos oss og har gjort en svært god jobb, noen ganger til lærerens store forundring. – Det handler om det å bli sett og mestringsfølelse, utdyper Randi.
–For å lykkes og bli en god sjåfør, er det viktig med stå-på-vilje, presiserer de. –Det er et stort ansvar man har som sjåfør, og det å bli anerkjent for dette er viktig for trivselen og selvbildet.
Randi savner også positiv omtale av sjåføryrket i skoleverket og media. Men jobben passer ikke for alle, og det er viktig at man tidlig i lærlingperioden sjekker ut om lærlingen «har det i seg» og er riktig type for en sånn jobb. Finn er tydelig på at det er viktig med interesse for lastebil og kjøring for at man skal trives i jobben.
Nye generasjoner tar over
I dag er det Tor Arne og Morten som holder i rattet i Utengen Transport. Generasjonsskiftet har gått smertefritt, og både Tor Arne og Morten har vært med i mange år og lært virksomheten å kjenne fra A til Å. Tor Arne tok også transportfaglig utdanning ved Høyskolen i Molde.
I dag er 4. generasjon Utengen også godt inne i virksomheten. Håkon, Tor Arnes sønn, er i dag kjøreleder for WF og flis. Ole-Anders, Mortens sønn, er kjøreleder for krokbiler. Randi og Finn syns det ser lovende ut med tanke på fremtiden.
Det kan være både fordeler og ulemper med familieeide og familiestyrte selskaper. Men som Finn sier: –Du får en naturlig interesse for hva virksomheten dreier seg om og har nok et ekstra behov og lyst til å trå til litt ekstra der det trengs, når det er familieeid.
Er innom nesten hver dag
Finn er å se i de nye, flotte lokalene på Lierskogen nesten hver dag hvor han fungerer som vaktmester og visergutt. – Jeg må på jobben, men jeg får ikke lønn, da slipper jeg å stresse, smier han. – Han kan ikke sitte i sofaen og bare glane, skyter Randi inn. –Lastebillappen ble imidlertid levert inn for to år siden, er for gammel for det nå, sier Finn. –Men jeg er veldig fornøyd og trives godt med å få lov til å være rundt i lokalene og gjøre litt nytte for meg.
Noe av det han har brukt tiden sin på de siste årene, er oppussing av en gammel Volvo lastebil, som nå pryder inngangspartiet til Utengen Transport. –Jeg har jo fått så fint verksted, oppvarmet og gode greier. Kan ikke sammenlignes med hvordan det var å skru bil ute på Husebysletta i gamle dager, smiler Finn.
Han har også en raritet av en bil i garasjen som han skrur på i ledige stunder. Dette er en 1933-modell av den tsjekkiske bilen Z 4, en bil du neppe har hørt om og enda mindre sett. Den er imidlertid i slekt med traktoren Zetor, som kanskje flere har hørt om.
Det er mye arbeid som gjenstår ennå, men Finn håper på å få den på veien i vakker og god kjørbar stand igjen.
Fine linjer på den nitti år gamle bilen.
Barndomsvenner
Sverre og Finn møttes første gangen på barneskolen hvor de fort ble venner. Vi har alltid bodd i gangavstand til hverandre, sier karene. Dette var under krigen, og de husker at tyskerne ofte kastet sjokolade til ungene. Sikkert for å gjøre seg mer populære hos oss.
De husker en minnerik tur til Eiksetra med tømmerlass i 1953. Guttene var under atten år, og hadde ennå ikke førerkort. På vei over, den ikke alt for solide, brua raste halve brua sammen og tømmerbilen krenget over på siden og guttene måtte slippe tømmeret av og ned i bekken. Finn måtte løpe hjemme og hente sin far, Thorbjørn. Med hjelp av jekk og stokker fikk de dratt bilen opp. Brua ble dagen etter reparert, og istedenfor den tidligere, litt tvilsomme, ingeniørkunsten som var brukt, ble det nå brukt solid tømmer og brua ble bedre enn noensinne.
Sverre Andersen og Finn Utengen ser på bildene fra 90-årsjubileet, hvor de kjører de hver sin veteranbil
Rygget opp til kvinneklinikken
Kona til Sverre, Berit, skulle føde sitt første barn i 1958. Finn skulle kjøre det unge paret til kvinneklinikken i Drammen med sin Wartburg. Denne østtyske bilen var utstyrt med totaktsmotor og var heller lunefull og upålitelig, antagelig på grunn av at den ikke var utstyret med bensinpumpe. På veien til klinikken var det mye fusking og bilen stoppet flere ganger på turen fra Lier. I den siste bratte bakken opp til klinikken stoppet den helt og karene ante uråd – skulle de gå det siste stykket med høygravide Berit? Da var det at et klokt hode foreslo at de skulle rygge. Og det fungerte! Det må ha vært et selsomt syn, Wartburgen som kom ryggende opp bakken til kvinneklinikken med en fødende Berit, men de rakk det – så vidt.
Lange turer
Finn og Sverre minnes kjøringen på seksti-tallet. Det var av og til lange turer, for eksempel til Sverige. Dette var lenge før mobiltelefonens tid, og for å holde kontakten med kontoret måtte de låne telefonen på bensinstasjoner på veien. Ikke alltid like populært hos bensinstasjonene, men når de kjøpte litt drivstoff løste det seg som regel.
På en tur til Trondheim med epler, skulle de hente returlass i Namsos, kjøtt som skulle til Stabburet i Fredrikstad. Lasterommet ble dekket med gråpapir på vegger og gulv og kjøttet ble pakket i plast. Det var ikke noe kjøling på bilen og de fikk beskjed om at hvis de skulle overnattet på veien, måtte det skje på Dovrefjell for at det ikke skulle bli for varmt for kjøttet. Det var andre tider!
Komforten kunne også være så som så. Finn minnes at han gjerne overnattet i forsetet. Med godt sovehjerte gikk det helt fint, smiler han. En annen av sjåførene som kjørte flis for selskapet, har sagt at han heller sov i bilen enn hjemme – han måtte kjenne diesellukta for å sove skikkelig.
Omskolering
Etter et hjerteinfarkt på begynnelsen av nittitallet, ble det lite lastebilkjøring for Sverre og han fikk ny jobb på verkstedet til Utengen på Lierskogen. Han hadde ingen formell mekanikerutdannelse, men var sjøllært. Å plukke fra hverandre en scaniamotor og sette den sammen igjen, var ikke noe problem. Den startet og gikk med en gang, og det var ingen deler til overs, ler Sverre.
Sverre Andersen minnes Utengen som en veldig god arbeidsgiver, og han og Finn er fremdeles gode kamerater som sees jevnlig
Fremtiden er lys
Randi har stor tro på nåværende generasjon og ikke minst at neste generasjon har det som skal til for å drive Utengen Transport videre inn i fremtiden med god fart og gode resultater.
Både Randi og Finn har tro på transportnæringen fremover og at Utengen Transport vil fortsette å ha en betydelig rolle som norsk transportør med utgangspunkt i sine nye, funksjonelle lokaler på Lierskogen.
Sverre Andersen og Finn